i GAMLE BODØ

Saltens Margarinfabrikk på Valnes                      Publisert 10.04.2020 (Skrevet av Torbjørn Seiring)

De modige menn.

Hansen fikk med seg Johan Arntzen fra Nygårdsjøen og Arne Framnes - alle tre gildeskålværinger altså - og gikk i gang med å bygge en fabrikk for produksjon av margarin på Valnes. Ole sier at det i grunnen var en ganske hasardiøs ide de tre herrer satte ut i livet. På Valnes manglet jo alt, så det kunne jo ta motet fra noen hver å tenke på å lage noe som helst på et slikt sted. Men de gikk altså i gang med dette på tross av omstendighetene.

 Sommeren 1933 tok arbeidet til. Normann Kvarv fra Tuv var forskallingssnekker, mens Normann Staurvik og sønner sto for selve bygningsarbeidet. Sand til støypinga ble hentet oppe fra Sjågan i småbåter, mens sement ble hentet sørfra med Hansens frakteskute "Røsnes". Den hadde forresten med seg guano som last sørover, minnes Ole.

Jeg spør Ole om han vet hvor meget kapital de tre hadde å sette inn på dette. Han svarer at han ikke tror at Gunnar Hansen hadde noen penger, men han hadde et ansett navn og han var god å prate for seg, så det ordnet seg alltids. Hansen brukte ofte å si når praten kom inn på penger og formue at "hån ha ei halltynn me eiendela me se te Valnes då hån kom, å dejn ha hån jømt å sku ha ho me se når hån førlet Valnes ijæn", men slik ble det jo ikke.

Da sjølve bygningen sto ferdig ble maskinene montert. Disse var danske, og montøren het Hansen og kom fra Bodø Skibsverft. Han hadde med seg Sigurd Mørkved, som var rørlegger. Vatn ble tatt fra en dam som ble gravd ut og videre gjennom ei ledning på flere hundre meter. Drivkrafta kom fra en dampkjele som ble fyrt med kull. Belysninga var 4 petromaxer og ellers vanlige parafinlamper. Ole minnes den vanskelige tida under krigen da olja var av dårlig kvalitet. Da var det ofte at petromaxene hadde lyst til å streike.

 

Fabrikken kommer i gang.

I mars 1934 ble så produksjonen startet opp. Ole kom i arbeid på fabrikken samme året, i september. De var bare to fast ansatte på bedriften - utenom ledelsen, Hansen og Arntzen. Det var Ole og ei dame ved navn Hulda Aag. Ellers ble det bare tatt inn folk ettersom behovet tilsa, men ingen flere ble fast ansatt.

Sjefen for fabrikasjonen het Hellestvedt, mens "nestkommanderende" var Harstad-mann og het Torkjell Johansen. Sjøl var Ole altmuligmann, fyrte kjelen for eksempel. Så reiste Hellestvedt til Oslo og begynte på "Pellerin"-fabrikken der. Ole begynte på fabrikken en måned før Hellestvedt dro, og da dette skjedde rykket Johansen opp i Hellestvedts plass, som mester. Ole ble da en slags nestkommanderende.

Der ble laget margarin av to slag under navnet "Plommen" og "Toppen". Dessuten ble det laget smult og delfiafett. Råstoffet i produksjonen var raffinert kvalolje som kom fra Sandefjord i fat på 250 kg. Ellers var det noe soyaolje og jordnøttolje, meierismør og melk. Innblandinga av meierismør var på 30 - 35 %. Kvalfettet var i fast form og ble smeltet under prosessen. Det var forresten Oles jobb å fylle råstoffet i maskinene.

Slik gjorde man.

 Smelteprosessen foregikk i spesielle kar som hadde doble vegger med vatn imellom. Dette ble så oppvarmet med stim fra dampkjelen. Karene var ikke så store, bare 300 liter, og det var to stykker av dem. Så - etter at massen var smeltet ble alt sammen samlet i et kar i selve fabrikklokalet. Det var en rotor som gikk rundt i karet og blandet massen med melk 

smør, farge og fett. Herfra gikk så massen til kjerna gjennom ei renne.

Kjerninga foregikk på samme vis som på meieriet, og avkjølinga skjedde med vatn - alt dampdrevet. Når dette så var blitt til margarinmasse ble det eltet med salt og vatnet ble presset ut mens kjerna gikk sakte rundt. Inne i kjerna var det 4 valser som gikk rundt samtidig. Når denne prosessen var ferdig måtte massen tas ut av kjerna med trespade og legges på et stort bord. Derfra ble det brakt over i en trekasse som var utstyrt med noe som liknet skruen i ei kjøttkvern. Denne presset massen, som da var kompakt, ut. Her ble så massen til hel- og halvkilos klepper. Det skjedde ved at ei ramme, inndelt i 4 helkilos "rom" og 8 halvkilos "rom" ble satt ned gjennom massen ved hjelp av en spake. Dermed var det bare pakkingen igjen. Ole sier at når denne fordelingsramma ble presset ned stoppet"skruen" transporten, og startet opp igjen når spaken ble hevet.


I sitt ansikts svette....

All pakkinga ble utført for hand. Man la papir oppå disse kleppene og svingte dem rundt og la dem på bordet. Så ble det pakket i det dertil bestemte papir. Dette var en hard jobb, forteller Ole. Han sier at han og Hulda pakket 1000 kilo margarin pr dag i lange tider. Det var ikke snakk om lange pauser i arbeidstida. Denne var forresten fra kl 0800 og til de var ferdige. Og det kunne dra ut temmelig lenge. Han sier at mens Hellestvedt var der pleide han å sove ganske lenge om morgenen, mens han om kvelden kunne stå på lenge - og det måtte de andre gjøre også. For Ole var jo dette ikke så bra. Han skulle jo heim til Steinsøya og få seg middag. Matpausene på fabrikken var en "ni-kaffe" samt en times middagspause. Dette kunne jo ikke Ole benytte seg av, for til Steinsøya måtte han ha en halv time på seg og like lang tid tilbake igjen. Derfor ble det til at han fikk sin middag først når han kom heim etter dagens arbeid, - og det kunne som sagt bli temmelig seint. Så mens de andre var heime til middag måtte han bare være i fabrikken.

Betalinga for arbeid før krigen var jo ikke så stor, for folk idag ganske uforståelig. Ole hadde for de første 20 dagene kr. 3,- pr dag. Så fikk hankr. 4,- pr dag uten at han hadde bedt om noen økning. Men - som han sier - "de var jo berre e å ho Hulda, en lærar og en betjent på butikken så ha arbei. Resten gjekk jo arbeidsledig. Vi va gla før at vi ha fast jobb å gå tel". Kr. 4,- pr dag var faktisk ei svært god betaling den gang. Men det hadde ikke noe å gjøre med at han ble "nestkommanderende".


"Organiser deg, så blir du jaga te helvet....."

 Organisering av arbeidsfolk var ikke så veldig kjent i disse årene, men Ole hadde hørt om Samorganisasjonen, som hadde sitt kontor i Svolvær. Han skrev til Nordland faglige Samorganisasjon der og fikk svar omgående. Her het det at han skulle henvende seg til avd. 56 NNN (Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelforening) i Bodø. Ole bodde da hos Jørgen Evjen i de hardeste vintermånedene. Evjen var veldig interessert i organisasjonsarbeid. Han hadde dessuten telefonstasjonen på Valnes og hadde forbindelse med noen og enhver. Det hele endte med at Ole og Hulda ble organisert, og dette ble ikke godt mottatt på ledersida. Arntzen var disponent på fabrikken. Ole forteller at de første 6 eller 8 ukene torde de ikke fortelle at de hadde organisert seg. Grunnen var at de ikke kunne få streikebidrag - om det skulle bli streik. Men alt kommer for en dag. En forbundsmann fra Oslo, Rasmussen, hadde truffet Gunnar Hansen og fortalt om de to organiserte i hans fabrikk, og dermed var katta ute av sekken. Ole måtte jo bare si som sant var, og fikk spørsmål om han visste hva det ville bety? Nei - han gjorde jo ikke det. Jo, "dere blir jaga til helvete", var svaret. "Ja, du e jo ekspeditør her på Valnes, så du skriv væl ut bilætt", sa Ole, hvorpå han gikk fra kontoret. Han husker denne episoden som om den hendte i går.

 

Så gikk der ei tid. Der kom så en mann fra Bodø innover til Valnes som skulle sette opp en tariffavtale for dem. Dette gikk greiere for seg enn Ole hadde ventet. Han hadde jo da sine kr. 4,- pr dag = kr. 24,- pr uke.Tariffavtalen ga han kr. 40,- pr uke, og det var jo storveis. Hulda fikk tilsvarende pålegg, og de fikk tariffestet 8 timers dag. Dette ble begge partene enige om, men så fikk ledelsen inn en setning om at hvis produksjonen ble liten kunne arbeiderne permitteres. Dette ble i praksis oppnådd ved at man tok inn en jente i arbeidet i tillegg. Så produserte de i 3 uker og holdt opp i ei. Denne uka var så Ole og Hulda permittert, og dette tapte de jo på, mens fabrikken tjente. Dette kunne jo ikke gå i det lange løp, men slik avtalen var måtte de to bare holde kjeft. Etter at avtalen var gått ut - ett år - ble det nye forhandlinger, og de sa opp avtalen. Men da ble det skikkelig bråk! De fikk seinere høre at det allerede var ordnet med folk der inne som skulle overta deres arbeid - om de våget å gå til streik. Folk syntes nemlig at Ole og Hulda var helt gale som kunne finne på å organisere seg. Dette fordi de jo var så heldige å ha et arbeid!


Konflikt og forsoning

 Vel - forhandlinger ble foretatt, med en fra bryggeriet i Bodø som de ansattes talsmann. Men det kjørte seg fast til slutt, og bodø-mannen sa til dem at de måtte være villige til å ta en streik. Men før det kom så langt la bedriften fram regnskapet som vel skulle vise at det ikke var råd til verken det ene eller det andre. Ole sier at han jo ikke hadde noe greie på regnskap, men det var visse tall han festet seg ved, - og det var produksjonstallene. Ole noteret nemlig opp hvor mye som ble produsert hver dag, og han så jo fort at hans tall og bedriftens ikke stemte overens. Han sa da til ledelsen at dette regnskapet hadde han ikke villet legge fram om han var dem. Og han forklarte hvorfor han kunne si det . Dette så han gjorde inntrykk på ledelsen. Det var jo tall som skulle legges fram for ligningsmyndightene f.eks. Ole sa også fra at han måtte forelegge streikespørsmålet for Hulda før de kunne ta en avgjørelse. Og Ole husker at Hulda da svarte : "Ole - e jær akkurat så du bestæmm". Han sier at han i ettertid ofte har tenkt på akkurat de ordene fra henne. Hun risikerte så langt mer enn han, fordi hun var den eneste i sin familie som hadde inntekt. Han var jo ennå løs og ledig. Ole gikk så tilbake til kontoret og sa fra at de gikk til streik. Så svært mye å tape var det ikke for streikebidraget var ganske høyt. Det var så få som streiket i de dager. Da han gikk fra kontoret husker han at Arntzen sa: "Ole, e ha ikkkje venta dette a de". "Nei", svarte Ole, "e ha ikkje venta da a de hejller". For - sier han - Arntzen var en veldig grei og hyggelig mann på alle måter.

 Nå sa da Ole fra til Hulda at fra denne kvelden var det bare å pakke sammen å gå heim for godt. "Vi e ferdi her". Den andre ekstra inntatte jenta ble spurt om hun ikke ville slutte seg til dem og organisere seg, men hun svarte tvert nei. Hun var lovet arbeid etterpå om de to gikk til streik.

 

Men fem minutter etter at Ole gikk kom mannen fra Bodø inn til dem, så smilende at Ole ikke forsto noe. Så sier han: "Ole - de ha skrev ujnner på overenskomsten". At dette kom i stand så hurtig var faktisk at båten som Bodø-mannen skulle reise med var på veg inn til Valnes, og mannen måtte reise da. Så ble da den ekstra jenta innkalt på kontoret og fikk beskjed om at hun måtte slutte. Om kvelden, da de skulle gå heim fra jobben måtte de passere døra til kontoret, som akkurat da sto åpen. Arntzen satt der inne, og han ropte på dem at de måtte komme inn. Nå - tenkte Ole - bærer det løs igjen. Men Arntzen sa til dem at "vess da bi nåkka så ska diskuteres, kajn dåkker ikkje kåm å snakk med me først før dåkker hænvejn dåkker åt organisasjonen?". Det var jo lett for de to å svare på. Etter den dag var det aldri mer ugreie mellom de ansatte og ledelsen, som Ole igjen roser for deres reale måte å være på.

 

Freden la fabrikken død.

 Fabrikkens produkter gikk meget bra under hele driftsperioden. Under krigen var jo denne fabrikken spesielt populær i det nære miljø. Der måtte jo produseres for tyskerne, men Ole sier at i denne tyske delen av produktene var det ingen innblanding av meierismør. Han minner om at svært mange av de tyske soldatene brukte briller, og dette skulle komme av fettmangel i kosten. Men freden kom da i 1945, og den førte med seg mange forandringer. For fabrikken på Valnes var det slutt for godt. Hele maskineriet var utslitt og trengte til fornyelse, men til det måtte man ha valutalisens, og av visse årsaker fikk ikke ledelsen av fabrikken slik lisens. Tegninger m.v. av det nye utstyret forelå allerede, men alt strandet på denne lisensen.

 For Oles del ble det å flytte til Bodø og ta arbeid i margarinfabrikken der. Han ble forespurt om han ville begynne i arbeid der, og han sa jo takk til det. Han var jo vant til akkurat den slags jobb. Men her var jo forholdene ganske annerledes. Her var jo - tross krigens virkninger - elektrisk kraft både til driften av maskinene og til lys. Det var i det hele tatt en veldig forandring fra det han hadde vært vant til på Valnes.

 

Også såpefabrikk.

Ole forteller at tett ved fabrikkbygningen på Valnes lå det et skur. I dette startet man med fabrikasjon av såpe, grønnsåpe hovedsaklig. Her var det de samme tre eierne av margarinfabrikken som var med, samt Erling Sannes i Bodø. Også drivkrafta til denne produksjonen kom fra dampkjelen i margarinfabrikken. Han kommer igjen tilbake til pakkingen av margarin for hånd. Det var steinhardt arbeid, og det å pakke 1000 kilo margarin på en dag for to personer er en bra prestasjon !


"E ser ennå ho Hulda før me der ho står å del' opp margarinen med dejn derre spaken", sier han. Og Ole forteller videre - om vinterstormer som var så sterke at han ikke kom seg fra Stensøya til Valnes, sjøl om det bare er et lite sund som skiller. Han fikk forresten forbud av Arntzen en gang om å legge på sundet. Og han husker at han så på at søsteren vasket klærne til de som arbeidet på fabrikken - før han sjøl startet opp. Han ønsket at han skulle kunne hatt slike kvite arbeidsklær istedetfor dongeryen han gikk i der han spredte møkk og gjorde annet gårdsarbeid. Lite ante han at i 20 år skulle gå i nettopp slike kvite klær i sitt arbeid. Men slik kan skjebnen ordne det for en her i verden.

Vi kunne vel sittet ennå lenger og fabulert over tiden den gang og nå, og mye ville være verdt å skrive om. Men så kommer fru Stensøy med kaffe og lefser og litt av hvert og da svinner fortiden og man er i dagens situasjon igjen. I alle fall: Det var faktisk en dristig gjeng som den gang startet opp med sin produksjon av margarin i utkanten av gamle Bodin, og en må bare ta av seg hatten for dem og for andre med like stort pågangsmot. De finnes faktisk også i vår tid. Men på Valnes er det tyst og stille, ingen dampkjele fyre, ingen kjerne surrer rundt, ingen Hulda eller Ole står i pakkerommet lenger. Alt er blitt saga



Kilder: Årbok for Bodø 1992 og online.no/owhansen


SISTE ARTIKLER:

Ungdom på nonnetreff i Bodø 1965

Bilen var en lastebil tilhørende Rønvik Sykehus

Bodøs første elektriske bil i 1918

Bilen var en lastebil tilhørende Rønvik Sykehus

Saltens Margarinfabrikk på Valnes

Fra 1934 produserte man msargerin og såpe på Valnes