i GAMLE BODØ

Det gamle Bodø                                                                                                                                Publisert Arne Engmo 16.04.2020 (klippet fra Nordlandsposten i 1971 (sign: Br,- )

Byen som knapt var synlig i terrenget.


Bodø by kan vel med rette i dag kalles den vakreste by i Nord-Norge. Den har en strålende beliggenhet, omgitt av det skjønne Landego og de praktfulle Børvasstinder danner den et prektig skue. Her er ingen gamle bygninger som skjemmer det strålende bilde av renhet i linjene av velstelthet. Nå er også byen blitt bispesete med en vakker og dominerende domkirke. Det har gitt byen en øket rang av verdighet. Et travelt liv utfolder seg her i byen og på havnen. Det strømmer imot en av inntrykk av vekst, fremgang og velstand.

Bodø, tegnet paa sten av P.F.Wergmann i 1835

Således var det jo ikke alltid. Det var en tid da her slett ingen merkbar vekst foregikk, en tid da her var så godt som stillstand på alle områder. Det var i byens aller første tid. Byrettigheter fikk Bodø alt i 1816, men så sent som i 1865 var her ennå bare 519 innbyggere. Men her var likevel et «merkelig sted», som bar løfter i seg om en stor fremtid.

Det er Leopold von Buck som bruker dette uttrykk, «merkelig sted», om Bodø, eller Hundholmen som stedet ble kalt på hans tid. 

Det var i 1808 «Hundholmen er i virkeligheten et av de merkeligste steder i Nordland», skriver han, «for siden det ble handelssted her, skinner en klar morgenrødme til denne provins forbedring og oppkomst». «Hensiktene er», sier han videre, «umiddelbart herfra å drive bergens handel. Noen av de rikeste kjøpmenn i Trondheim har gått sammen om å sette denne plan ut i livet».


I dannet og godt selskap

I 1816 fikk som nevnt Bodø kjøpstadrettigheter, men oppsvinget lot vente på seg. Von Buch gir et inntagende bilde av Bodø og omegn i 1808. Etter å ha gått til fots over slettene mellom Hundholmen og Bodin gård, kom han frem til prestegården her ute: « Ved enden av sletten ved Bodø gård i en grenn mot havet, nedløpende

Bodøgaard rundt 1840

bjerkeskog, og i fonden mellom husene en herlig klar rinnende elv. Her sto amtmannens og presten gårder nær ved hverandre, og på andre siden av bakken, kirken mellom buskene. Også de øvrige kongens embedsmenn i provinsen, sorenskriveren og fogden, bor bare i en halv mils avstand. Og således befinner man seg i løpet av en kort tid, i kretsen av et i alle henseender dannet og godt selskap. Det er en fordel som 

hever Bodø meget over alle andre steder i Nordland». Her i Bodø var det også at professor Schytte i sin tid var prest. Han døde i 1808. «Han var en foregangsmann på legekunstens område i disse egner av Norge, og hva han gjorde som lege, især i den tid da det ennå ikke fantes leger i disse trakter, skal lenge leve i alles minne», skriver von Bush. Da Erik Gerhard Schytte døde i 1808, ble hans bror, tidligere prost i Lødingen, hans etterfølger som prest i Bodin. Også han får ros for å være en dannet og kultivert mann. Svensken Sven Nilsson skriver om ham under sitt besøk på Hundholmen i 1816: «Det var en uvanlig dannet og særdeles human prest. Besøket i hans hus gjorde mitt besøk i bodø til det aller behageligste, og jeg kom til å bli der langt lengre enn jeg hadde tenkt. Prost Schytte hadde et ypperlig bibliotek, hvilket var uventet å finne så langt oppe ved polarsirkelen. Mye folk gjestet også stadig hans hus. Det er sjelden i livet jeg har truffet en mann med en slik skarpsindighet, finhet i følelsen, filosofisk syn på menneskene og verden, samt dertil så mild og god i sitt omdømme».


Havnen, byens «Morgenrødme»

Nilsson forteller også et og annet, som gir oss et bilde av Bodø i de dager. Det er ingen store ting, bare en liten beretning om en fottur, sammen med prosten, fra prestegården til Hundholmen, går veien over en jevn lavlendt mark, bevokst med småbjerk. I siden av grøftene under matjorden finnes et lager av skjell, et bevis for at marken har ligget under havets overflate. Da vi kom frem til et høydedrag, (Rensåsen), så vi Hundholmen nedenfor oss, ved stranden med mange hus, som lå spredt omkring, og på havnen lå 20-30 skip med seil og vimpler. Der var livlig trafikk. Denne havnen er 16 favner dyp, å anses å være den begynnende stads morgenrødme. Nå har man fått utskipningsrett og tollere. Ved Jakhellns brygge ligger et stort pakkhus. Byen får en vakker beliggenhet og god mark. Men vi må kjøpes på lang avstandherfra».

Like utenfor Bodø ligger gården Løp. Her bodde på den tid,(1816) amtmannen i Nordland. Her var et annet kultursentrum ved siden av Bodin gård. Nilson gir et livlig bilde av hvorledes det kunne gå til her ved festlige anledninger: «Ved ankomsten ble vi mottatt av  herrt amtmann Berg. Et prektig bord var dekket og da hele selskapet var kommet, satte vi oss omkring det. 

Verten foreslo skåler. Ved slutten av måltidet istemte alle Norges elskede nasjonalsang: For Norge, kjempers fødelan, og så videre. Ved siste verset reiste alle seg, og et trefold livlig hurra! Sluttet sangen. Glassen tømtes og man gikk fra bordet. Munterhet og samtale fortsatte. Fru jakhelln, en ung og talentfull dame, satte seg til pianoet og sang noen vakre norske folkeviser. Mot kvelden ble det budt rundt punsj, og to fioliner lot høre fra seg, hvoretter dansen begynte. Polka synes å være nasjonaldans, men det danses også vals og anglais. Alle var glade, og de unge, vakre piker kanskje mest».


Byen som ikke er noen by

Ja i feststunder kunne det kastes glans over stedet Bodø, men i hverdagens grå lys så det nok ganske usselt ut for byen i den første tid etter grunnleggelsen. Da Gustav Peter Blom kom reisende til Bodø i 1827, så det nokså trøstesløst ut for den unge by. «Bodø har kun navnet av by» skriver han «og selv dette respekterer man ikke, for i alminnelighet nevnes kun Hundholmen, det forrige handelsleies navn, og ved Bodø forstås i egnen kun Bodøgård, på hvis grunn byen skulle ligge. Det Trondhjemske Handels Factorie (opprettet i 1803) er opphørt, dets betydelig pakkbod, våningshus og faste eiendommer skulle, da jeg var her, selges, og dets factor, herr Jakhelln har tilkjøpt seg etablisementes hus og eiendommer, hvoriblant den betydelige Bodøgård for 9000 spd. Når untas det engelske handelskompani Dunderdale og Brant, de eneste som dreiver noen utbredt handel, et par handelsmenn, som driver litt innenlands handel og noen håndverkere og arbeisfolk, har Bodø by ingen beboere, og man kan uten overdrivelse her være midt i byen uten å ha bemerket den». Blom gir seg så til å reflektere over grunnen til stillstanden i det økonomiske liv i Bodø. «Bodøs beliggenhet», mener han, «kan bare anses fordelaktig med hensyn til sin nærhet med Lofoten, hvor fisken der må kunne fåes for billigere pris enn på andre steder. Denne fordelen oppveier derimot ikke de mangler den har for å kunne drive en fordelaktig omsetning med nordlendingen, og fremfor alt for å kunne heve seg fra intet til noe. Bodø ligger midt i Bergens viktigste handelstrakt, og det ville være en utilgivelig handelsfeil av bergenserne hvis de vil tillate Bodø å reise hodet, forutsatt at det var nødvendig for dem, ved kunstige midler, å undertrykke det. At det ville være en såre lett sak for Bergen, er ikke vanskelig å innse» forteller Blom.


Sild og torsk, Nord-Norges gull

Så svart så det ut for den vordende Nordlands hovedstad i året 1827. Og i mange årtier fremover forble fremtidsutsiktene for byen temmelig mørke. Det var intet å merke til von Buchs morgenrødme. Dagen syntes å være lengre borte enn noensinne. I 1850 skrev E.O.Schmidt at Bodø knapt fortjente navn som by, «i det den bare består av en dobbel rekke hus». I 1877 ser det ikke stort bedre ut. Det første S.H.Kent får øye på da han kommer til byen i dette år, er «en fasade av treskur, flere etasjer høye, eg en lang gate, hvoe en finner noen få

Hus i Urtegården.

bedre hus og noen forretninger. Størstedelen av husene var små, og mengder av ville blomster vokste på deres jordtak».

Tromholdt synes i 1882 å være enig med Kent i at Bodø ikke er noen vakker by. Han skriver: «Bodø ser fra damskipet ut som omtrent alle nordlige byer. De har alle det til felles at de vender deres minst tiltalende side ut mot den ankommende. Rundt hele havnen i disse byer strekker seg nemlig en rekke av stygge pakkboder, anbrakt over vannet på høye

stolper, sanne «perlebygninger», det er opplagstdene for det nordlige Norges gull: sild og torsk. Forresten urmerker Bodø seg fremfor alle andre byer i verden derved, at dens kirke og prestegård ligger heimot ½ mil utenfor byen».                                                                              

Her berører Trombolt det som til sist brakte Bodø det store oppsving: silden. Det var de store sommersildfiskeriene som fant sted utenfor Bodø, og som ga byen det avgjørende støt fremover. Siden kom andre årsaker til og befestet byens sterke økonomiske stilling.

Dette var noen glimt fra Bodø i lengst svundne år. Så ringe var begynnelsen. Men nå ligger her en vakker by på Bodøhalvøya, og er blitt Nordlands ansikt mot den store verden.

SISTE ARTIKLER:

Ungdom på nonnetreff i Bodø 1965

Bilen var en lastebil tilhørende Rønvik Sykehus

Bodøs første elektriske bil i 1918

Bilen var en lastebil tilhørende Rønvik Sykehus

Saltens Margarinfabrikk på Valnes

Fra 1934 produserte man msargerin og såpe på Valnes