i GAMLE BODØ

Bodø-minner

Publisert Arne Engmo 30.04.2020 (NP 1971)

Bodøminne 1:

Nå har vi i flere år med glede lest Marie Bjørnlies epistler fra det gamle Bodø, så nå fikk jeg selv lyst til å skrive litt fra vår barne og ungdomstid. Etter de stormfulle dager vi har hatt i det siste, kan det passe å fortelle at stormer og orkaner hadde vi nok av i gamle Bodø. Da hendte det rett som det var etter en stormnatt at lysstolper, ledningsnett, hagegjerder, trær og takstein sperret gater og fortau.

På skoletrappa sto gamle, snille Bjørnslie og ba ungene gå pent hjem og holde seg i hus til været bega seg, for på skolen var det hverken lys eller varme. For oss unger var uværet en spennende opplevelse, og med mor i spissen, og minsteungen i tau, dro vi ned på kaia eller ut på moloen for å se det betagende og nifse skuespill når elementene raste som verst.

Og springfloa jaget oss opp mot torvet. For ikke å snakke om når stormen stilnet og vi fløy fjærelangs for å finne vrakgods. 

Å for en fryd da vi fant en hel gris og vi lurte på å lage et kjempebål og steke kjøttet i glørne. Det ble det heldigvis ikke noe av, og det sparte vel snille doktor Lund for mange sykebesøk.

Ja, legemangel var det ikke i gamle Bodø, byen hadde 2 koselige «husleger», Lie og Lund som alltid hadde tid å ta seg av både store og små plager. Men så rendte jo ikke folk i tide og utide til legen, man hadde da «Hoffmannsdråper», «Sloans liniment» og tjæresalve som universalmidler for de fleste plager, og som sagt: «Tiden leger alle sår!» Nu bruker man alt for mye tid til å sitte i venteværelset til legen, og det blir man ikke friskere av.

Underholdningslivet var et kapittel for seg. De fleste foreninger hadde sitt eget teaterlag, og kviet seg ikke for å sette opp de største skuespill, og revyer forfatte av byens egne poeter. Alt fremført en uke til ende for fulle hus og stormende jubel, for alle mann gikk av huse for å støtte en god sak og more seg selv. Hvem kan vel glemme dr. Johnson som

Sigvart Hagen. Magda Øiesvold og mange, mange flere av byens faste «skyespillerstab», ja, det kunne vel skrives historie om mer eller mindre utilgjengelige. Den gang var det små ting som frydet og gledet, og man var selv med å lage moroa. Nå er det TV, radio, fart og tempo, som regjerer alt og alle og vi følger motstrebende med, men klamrer oss til minnene om de gode rolige og deilige dager vi fikk lov å oppleve.

Vårt lille Bodø hadde jo også føling med de triste vanskelige 30-åra, men de siste åra før krigen blomstret byen opp. Folk fikk råd tll oppussing og maling av husene sine, skiftet ut gamle møbler, kokeovner og diverse, så byen skinte om kapp med solen. Den skjønne maidagen da tyskerne la alt i grus for oss. Og i ruinene dominerte de nye elektriske komfyrene folk hadde kostet på seg.

Vel ble vår nye by både vakker og staselig, men vi savner den småkoselige hyggen for hverandre og hjelpe når det knep. Nå ser man mest fremmede fjes og folk er redde for å komme hverandre for nær, småbysjarmen er i ferd med å forsvinne dessverre.

I det hele var livet i det gamle gode Bodø mindre komplisert enn nå, man hadde seg sel og hverandre å stole på i glede og sorg. Ved begravelser var det slekt og venner som ordnet med pynting av kapell, gravøl og alt som hørte til, og mange husker vel Anna Benoni med einersekken på ryggen, eineren ble hakket opp og strødd foran kapelltrappen.

Og hvor mange ganger var vi ikke med og pyntet til bryllup i kirken med hvit løper, friske bjørkegreiner og markblomster, og det å overvære bryllupsseremonien var jo en del av våre små gleder.

I byen var det flere familier som hadde fjøs med kyr, geiter og høns, og jeg husker ennå vinterkvelder med sprakende kulde og flammende nordlys. Vi unger sprang på «luggføret» utover til gamle kinoeier Jørgensen og hentet melk, og en annen gang en pose høyfrø som mor brukte mot gikta. Det var også flere vognmenn som kjørte oss staselig avgårde med stortrilla med fløyelsseter eller finstuffe vinterstid.

Lena Frivik Kristensen



Bodøminner 2:


Du er da ikke gammel nok til å huske dr. Lund? sa en dame til meg på gaten.

Joda  det er jeg, men må jeg jo innskyte, at jeg var meget ung ved mitt første gangs besøk hos ham. Og et u-ut slettelig inntrykk gjorde sofaen hans som kunne heises opp og ned, og så esken med anispastiller som han delte ut med raus hånd.

Husker ikke hvem som var skolelege, undersøkelsene ble foretatt på skolen, hvor hørselen ble testet ved at legen avvekslende hvisket eller ropte høyt fra det hjørne han sto i, til den skjelvende lille eleven i hvitt lin med blonder, i det andre hjørnet.

Vi pustet og hostet og leste på ei tavle med tegninger og bokstaver, å ferdig med det.

Vaksinasjoen forgikk også på skolen, og det var en skremmende affære, men etterpå var det stor konkuranse om de fineste rosene på armen.

Skoletannlege hadde vi dessverre ikke, det ville vel ha spart oss for mye tannpine.

Husker vi satt i stolen hos tannlege Hole, som trødde pedalen til boremaskinen, og barskt sa: Gap høyere, mens vi pressa munnen sammen og helst rømte avgårde, men den slags gjorde man ikke hos tannlegen.

Når jeg ser tenåringene i dag flagre avgårde med 

subbe side klær, utslått hår og snørestøvlr, må jeg flire, for da tenker jeg på oss når høstmørket senket seg over byen. Da fant vi frem mødres og tanters fotside kåper, lange skjerf og hatter med slør og fjær, og spaserte nede på strøket mellom Sparebanken og Grand.

Men vi var livredde for at noen skulle kjenne oss igjen.

Hårproblemer hadde vi da jemmen den gang også. Bare at vi hadde lange stramme fletter med store silkesløyfer i. Og så ble det moderne med "cutting". De var mange opprivende familiescener og mye gråt tenners gnidesel før far endelig kapitulerte og la en komme eller bolle over hodet og klippet løs i sinne. Vel, vi så ut som en munk på hodet, men håret var kort.

Og med flittig sparing klarte vi å karre sammen nok til en hårklipp hos barberer Berntsen som var moteklipper da, og da ble det både nydelig pannelugg og ordentlig kutting.

Sparepenger ja, vi fikk ikke lommepenger den gang, men "karakterpenga" hver måned når karakterboka kom. Det var 5 øre for 1,5 og 10 øre for enerne. Så var det noe man sparte til var det å henge i med leksene, og klarte vi å få en krone var vi kapitalister.

Vi hadde jo våre små knep å tjene litt penger på si, når vinterveden var oppbrukt, var det å vaske og rydde boden, lage et lite podium, spikre sammen benker og kasser og bordbiter, fint forheng tråklet vi sammen av farget sekkestrie. Vi forfattet små teaterstykker og "stjal" skamløst av byens mest populære revyviser. Vår alles Petter Pettersen var solist og sang "Tonerna" av Sjøberg og "Sølvet" så vakkert at selv voksna ba om å få komme inn i "Teateret". Tombolaer hadde vi også med 2 og 5 øres lodder, og hvor en plate kokesjokolade eller et par egg var hovedgevinstene.

Kinobillettene kostet den gang 30-40 øre for barn, og det var en liten formue, men vi var priviligerte fordi moren vår spilte på kino, og det hadde våre venner og vi stor glede av, vi bar nemlig notene for henne og kom gratis inn.  Kinoeier Jørgensen undret seg nok, litt brummende, over at fru Frivik trengte 10-2 tykke notebøker til en kinokveld, men han var snill og slapp oss inn likevel.

Fritidsproblemer var et ukjen begrep for oss, dagene ble så alt for korte, særlig i mørketiden når vi ville være ute på ski, skøyter eller renne på kjelke.

Vi hadde jo to praktfulle akebakker i byen. "Næssbakken" i innerbyen og "Susanbakken" i ytterbyen. Men da det som regel var stridigheter mellom inner og ytterunger, var det sjelden vi fikk gleden av "Susanbakken"  Til gjengjeld hadde vi Rensåsen og Jakhellnhaugen, den siste dog bare om vinteren, for om våren flyttet familien Jakhelln inn i sin villa derr, og bodde der til ut på høsten til stor forargelse for oss unger som anså begge haugene som vår lekeplass.

Kortneset var også en yndet lekeplass året rundt. Glemmer ikke de spennende aketurene med de store reklameskiltene av blikk, særlig "Closetta" skiltet var ettertraktet fordi det var så stort, og det gled langt utover sjøisen når vi startet fra Fischegjerdet. Det hendte nok at vi satt til halsen i sjøen  av og til, men hadde ikke noe vondt av det.Vi hadde jo også store deilige torvdammer nedenfor Rensåsen hvor vi padlet med flåter om sommeren, og hadde skøytebane om vinteren.

Alt i alt hadde vi vel en bra barndom og ungdom, ikke så mange fristelser som de unge har i dag.

Lena Frivik Kristensen

SISTE ARTIKLER:

Ungdom på nonnetreff i Bodø 1965

Bilen var en lastebil tilhørende Rønvik Sykehus

Bodøs første elektriske bil i 1918

Bilen var en lastebil tilhørende Rønvik Sykehus

Saltens Margarinfabrikk på Valnes

Fra 1934 produserte man msargerin og såpe på Valnes

Saltens Margarinfabrikk på Valnes

Det hele startet da Aga Fruktlag ble stiftet i 1901.